Jeg har alltid sett på meg selv som en prinsipiell individ. Jeg vet hva jeg tenker og hvorfor jeg gjør det. I tillegg til at jeg i det minste tro at jeg ikke er den impressionable slag. Trender og visninger som er på moten ikke berøre meg i ryggen annet enn at jeg kan bli deprimert når folk en masse, mer eller mindre lurt til å omfavne en mening eller støtte krefter som i det lange løp direkte skade dem på samme måte som dråper saltsyre ødelegger gule flekken og hele øyet. Prinsippene som jeg har om store begivenheter er for meg ganske steinhard, jeg kan ikke endre dem selv om det i noen sammenheng ville ha vært lett å gjøre nettopp det. På en mer privat personlig nivå, men en viss inkonsekvens være nyttig hvis ikke fundamentalt nødvendig. Eller det kommer an på banen, kan jeg bare anta meg selv. I yngre dager hadde jeg ingen konkrete strenge prinsipper, dogmer kort tid, eksisterende forhold som jeg har i alderdommen er kommet for å avvise som de var unødvendige og til dels ødeleggende. De hadde rett og slett hatt sin dag.